• Anne Brith

huset vårt



Det er så sprøtt egentlig, at det huset vi endte opp med å eie er gult.

Særlig fordi det nå snart er 2 år siden jeg først tenkte tanken om prosjektet " Det Gule Huset"


Men sånn har det ofte vært i mitt liv, at ting bare skjer, og når puslebrikkene faller på plass så viser det seg at det var en mening med alt uansett.


Det som er så rart er at når du når et stort mål, et mål du har jobbet for i over 5 år, så føler i alle fall jeg meg veldig tom etterpå. Og jeg har følt meg sånn tom, helt siden vi flyttet inn.


En av de fine følgerne mine skrev til meg på snap hvor flott livet var for henne akkurat nå. Hun var "kvalmende lykkelig", og lurte på om jeg og var det?


Jeg klarte ikke helt å finne svar.


Når jeg ser på bildene fra huset mitt, eller vårt ( jeg eier det jo selv, men det er jo mitt og barnas) så er jeg skikkelig stolt inni meg. Jeg har en eks som jeg har veldig god kontakt med fremdeles. Jeg måtte sende han en melding på facebook og si at jeg hadde kjøpt meg hus og bil. Og det var så gøy å kunne si at drømmen jeg en gnag hadde har blitt virkelig. Selv om det har tatt tid.


Men jeg er ikke i mål enda. Det er mange tunge dager fremover. Mye i huset skal pusses opp, og det skal males, snekres, mures og byttes ut ting. Men nå har jeg faktisk ikke ork til å gjøre noe som helst.


Bare nyte at vi er i vårt eget hus, og at verdien på huset stiger for hver måned som går :P


Jeg elsker fargen på huset, og skal aldri forandre den. Gult er jo godhetens farge. Jeg føler at når jeg er gul inni meg så er jeg 100% god. Og det er slik jeg føler huset vårt også er. Det er god energi i huset og godt lys. Det er godt å være her. Det er et hus vi kan være oss selv i.


Hele huset skal spyles og males på nytt til våren, og der inngangen er skal det lages en fin og koselig krok. Har allerede fått tegninger på det.




Taket i stua har enda rester av champagne, etter tidenes housewarminparty. Ja, det var en fest vi sent kommer til å glemme. Og mange kan nok undre seg over hvordan vi kunne ta den så vanvittig langt ( ref snapchat i løpet av natten) , men vet dere den kvelden var for meg mye mer enn bare en fest for å feire nytt hus. Det var en fest jeg feiret at jeg vant over alt og alle som sa jeg ikke klarte det. En seier for meg selv, og for barna. Et bevis på at jeg klarer alt jeg bestemmer meg for.


Nå, en måned senere begynner jeg sånn smått å komme meg ovenpå igjen. Og nye mål skal settes.


Livet altså!


Jeg håper du kan finne styrke i mine ord: Ikke gi deg, og ikke la andre bestemme din drøm. Følg den indre stemmen og stå i vanskeligheter, selv om du føler du vil gi opp. Belønningen kommer, og da smaker alt så utrolig bra!


Gode klemmer!



JOIN OUR MAILING LIST

© 2019 by AnneBrith Magazine