Hvorfor?

Jeg valgte å være åpen om hva som har skjedd og at ting er forbi.

Det er mange av dere som spør hvorfor?

Det er ikke noe jeg føler jeg kan svare på. Jeg prøver å lete etter svar selv. Det var en oppsamling av ting, som gjorde at begeret rant over.

Sånt skjer.

Noen ganger ønsker man ikke det utfallet man ser vil komme, men er man nødt til å ta avgjørelser som går mot det hjertet sier.

Jeg følte det litt slik. Og det er nok derfor det fremdeles er litt sårt.

Jeg prøver å komme meg gjennom hver dag. Og tar en dag av gangen. Det er så mye fint som skjer også, som jeg faktisk må glede meg over.

En av tingene er mitt GRATIS online bakekurs som vi lanserer 9. desember. Jeg gleder meg sånn til å snakke med dere der. Jeg har samlet opp de aller fleste spørsmål jeg har fått opp gjennom årene med blogging. Og har noen gode tips til dere.

Kurset er altså gratis og du kan melde deg på her

Etter kurset kommer det også noen spennende nyheter som gjelder baking. Og i 2019 fortsetter bakingen. Men jeg har bestemt meg for å fortsette med bloggingen. Det er jo det jeg er så glad i å gjøre. Og nå har jeg jo lagt planen for 2019. Så jeg gir meg ikke helt enda 😛

Jeg skjønner at dere har mange spørsmål, særlig fordi ting så så veldig bra ut. Men mulig jeg ikke har vist dere hvordan jeg egentlig har hatt det i sommer. Kanskje det var bare den fine siden som kom fram. Og ikke slik jeg egentlig følte meg. Det er jo fordi man rett og slett ikke ønsker at noe skal ta slutt, når man har så sterke følelser for den andre parten.

Så da ble det sånn.

Håper dere forstår.

Takk for alle gode ord fine folk…. jeg er litt tilbake føler jeg…. hadde et bra møte i dag med Danske Bank! Huser er ikke så langt unna nå føler jeg…

Klemmer!

 

Vinner av skjerf

Annonse / Onarheim

Da har jeg trukket en vinner av skjerfet.

Mange har meldt seg på og det var nesten 1000 med på giveaway. SÅ utrolig gøy dere.

Vinneren ble Marit Korneliussen.

Ta komtakt med Onarheim på facebook og send din adresse der, eller til meg på post@annebrith.no så sendes skjerfet asap.

 

Endelig sunt og glansfullt hår!

Annonse Hendrix Hair / Inneholder også reklame for Daniel Wellington

Nå begynner det å bli lenge siden jeg begynte å farge og klippe håret mitt hos Isabelle og Hendrix Hair. I starten hadde jeg det jeg da kalte tørt, flisete og tynt hår.

De første gangene jeg var der, satte vi også inn Hair Extensions. 

Men det aller beste synes jeg er å gre kammen min gjennom håret mitt uten Extensions, og målet har alltid vært å få håret såpass «sunt» at jeg ikke trenger dette.

Isabelle har åpnet en ny salong nå, i Torggata 10. Så sist jeg skulle til frisøren dro jeg dit. Isabelle har alltid vært veldig klar på at jeg måtte bruke produktene hun ga med til meg flittig.

Jeg har derfor det siste halve året brukt kurer flittig. Brukt shampo og balsam fra merket GOLD, som de har hos Hendrix. Og jeg har alltid brukt beskyttende spray før jeg krøller håret eller bruker rettetang. Dette har gjort at håret mitt langsomt men sikkert har blitt sunnere og mer glansfullt.

Når det er sagt så må jeg si at det er utrolig gøy å ha extensions. Du får langt hår på noen timer, og det å ha langt hår synes jeg selv er utrolig vakkert. Vurderer du å gjøre dette kan jeg varmt anbefale en av salongene til Hendrix Hair.

Oversikt over salonger finner du her. 

Hendrix Hair Extensions er extensions basert på et teip-system der man bruker remser med extensionshår. Man teiper det til en tynn passé, en under og en over. Teipen holder ved normal bruk frem til man løser det opp med en egen spesialltipasset remover fra Hendrix Hair. Disse remsene er normalt beregnet til å kunne brukes opptil 3 ganger. Dvs at man kan heise extensionsene 2 ganger etter første innsetting. Total bruk opptil 9 måneder.

Vil du lese mer om dette så klikk deg inn her. 

 Håret har blitt mye mer fyldig bare på et halvt år.

Jeg må nesten få skryte av alle ansatte på både Sentrum salongen og i Torggata, for det er faktisk sånn at jeg bare går hos Isabelle. Det er flere som har fikset håret mitt der, samt farget og satt på hair extensions, og alltid med samme resultat.

Det er for meg som kunde ekstra viktig.

Nå på vinteren har jeg fått en litt mer gyllen tone på håret, slik at det ikke ser så lysbleket ut mer. Det liker jeg kjempegodt. 

Det som er fint er at Isabelle og Sandra nå har blitt så kjent med mitt hår at de enkelt kan anbefale produkter.

Jeg ser at disse produktene gjør håret mitt bedre og bedre. 

Vurderer du å bytte frisør?

DA anbefaler jeg varmt å ta turen innom Hendrix Hair i Torggata. Oversikt over ledige timer finner du her

Disse jentene er kjent for å være rågode på farging av hår. Så du er i trygge hender hos Hendrix Hair!

Hils gjerne Isabelle fra meg når du bestiller!

Gode klemmer 🙂

 

Fredagsfølelsen

I dag står det 5 ting på planen ♡

♡ Først skal jeg vaske huset. Herlighet det er mye terapi i å vaske og rydde hus.

♡ Hente juledekorasjonene. Alt skal hentes opp fra kjelleren.

♡ Besøke Strømmen Storsenter for å kjøpe noen gaver og hente noe pent!

♡ Bake papperkaker og lage ferdig makronene jeg bakte på tirsdag

♡ Planlegge hvordan jeg skal pynte peisen på soverommet!

Tusen takk for fine blomster på døren, og takk til venninne som kom innom da jeg trengte en å prate med.

Leter frem en oppskrift som jeg har lovet dere lenge nå. Så snakkes om litt.

Klemmer ♡

Virkelig, jeg mener det. Masse klemmer til dere ♡

 

I morgen er jeg lykkelig!

9 år med blogg.

Jeg har tenkt mye de siste dagene. Og jeg deler mye med dere. Det er mange kommentarer om hvorfor jeg deler at jeg er lei meg? Har du ikke annet å skrive om? Jeg har bestemt meg for å slutte å skrive om barna. Så da må jeg jo skrive om meg selv?

Eller?

Er det også feil nå? 😛

Men nå er 9 lange år snart over.

Hvordan ender det?

Jeg må nesten dele at jeg har det vanskelig. Hvis jeg ikke hadde skrevet om det ville jeg fått høre hvor kynisk jeg er, og hvor lite empatisk jeg er som bare går videre. Dette går inn på meg.

Jeg har stående invitasjon til flere «talkshows». Ønsker jeg komme til slike shows for «å le» om situasjonen? Nei. Det frister ikke.

I morgen er jeg lykkelig.

Håper jeg.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har tenkt på å slutte og blogge. Men jeg elsker å skrive. Og det gir meg mye. Jeg har jo fått forespørsler fra flere forlag om å gi ut bok. «Min historie».

Men det har jeg ikke tatt stilling til enda. Men jeg skriver. Og det jeg skriver i «Min historie» forblir mellom meg ….og meg. Kanskje jeg blir den eneste bloggeren som aldri gir ut bok? 😛 Men å skrive som terapi er viktig for meg.

I dag bakte jeg marengs. Jeg gleder meg til å vise dere. Bakingen tar litt mer tid om dagen, da mye skal filmes.

Selv om jeg er litt nedfor nå, så leser jeg alt dere skriver, og prøver å kommunisere så godt jeg kan rundt omkring. Jeg er så takknemlig for at jeg har så mange flotte mennesker i kommentarfeltene.  Så takk til alle dere der ute.

Det betyr så mye.

Jeg har fått inn over 100 reaksjoner på min Instastory, og må bruke litt tid på å se gjennom alt. Men jeg skal definitivt lage et innlegg om tips jeg har fått fra dere.

Klemmer.

 

Budrunden er over!

Aj, aj, aj.

Masse tanker her nå. Men er helt tom.

Så mye opp og nedturer på en uke. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si.

Huset ble ikke vårt.

Men jeg fikk en superfin melding fra megler, og fra banken. Har allerede avtalt et flere møter med andre banker. Noen av dere anbefalte meg Danske Bank. Dit skal jeg på fredag.

Heftige saker disse budrundene.

Men det var ikke meningen at dette skulle bli vårt, så får vi se hva som skjer. En kompis anbefalte meg å kjøpe meg et mye mindre hus eller leilighet og bare pusse opp, og selge om et år, og slik få enda kjappere større egenkapital. SÅ det vurderer jeg nå hehe.

Dog tok jeg praten med barna, og de var ikke særlig hyppe på den løsningen haha.

En ting jeg har lært den siste tiden er: Jeg har fått en meget god oversikt over hvem mine venner er. Hvem de virkelige vennene er mener jeg da, og hvem du i familien faktisk kan støtte deg til. Det er jo faktisk ikke gitt at du får støtte fra alle rundt deg.

Om jeg skal se noe positivt komme ut av denne «stormen» så er det klarheten i hvem som er der for meg. Jeg har måtte gi slipp på noen underveis.

Og det er jo sånn det er med livet dere. Familie feks. den velger man jo ikke. Den får man rett og slett bare utdelt. Heldige meg så har jeg kusinen min her sørpå, men ellers er det lite kontakt med resten av familien. Jeg har alltid klart meg selv og har stått på egne ben helt fra jeg var 18 år og flyttet til Amsterdam. Å bo hjemme til langt uti 30-årene hadde vært helt uaktuelt for meg.

Så i tøffe tider finner man ut hvem som stiller opp, og hvem som tar bussen med deg. For når limousinen kjører da vil jo alle med, ikke sant? Når champagnen flyter, og journalistene står parate på den røde løpere, da er det mange som vil «henge med deg».

Men det er ikke så mange som virkelig ønsker å ta bussen med deg. Når limousinen går i stykker.

Skjønner?

Så nå er jeg noen «venner» fattigere. Og mye mer klokere. Jeg har lært at tiden min er ekstremt dyrebar, og at jeg må bruke den riktig.

Jeg har også bestemt meg for at jeg aldri skal bli lurt mer økonomisk. Jeg har gått på noen smeller, fordi jeg er altfor snill. Låne penger til folk, låne utstyr, eller bake gratis. Beklager, heretter må jeg tenke på meg selv, og jobbe mot egne mål.

Egoistisk? Mulig noen mener det, men jeg har til tider, siste året, vært altfor raus. Jeg blir flau av meg selv, når jeg tenker på det. Virkelig. Det er flaut.

Så igjen, der føler jeg meg nokså dum.

Men det positive er at det kommer en ny dag, og nye muligheter.

I morgen allerede.

Nye møter neste uke, med mange nye samarbeidspartnere.

En journalist ringte meg i dag. Hvordan går det nå? Har du lyst til å stille opp og fortelle om ting går greit? Men, jeg er ikke klar. Ikke enda. Jeg sa så tøft at jeg satte en dato for sorgen. Og så skulle jeg bestemme meg for at det da skulle være over. Det fungerte dårlig. Mulig jeg ga meg selv litt lite tid med kun 1 uke.

I natt var den første natten på lenge at jeg sov i 6 timer i strekk.

Det er lys i tunellen altså.

Takk dere, for alle gode ord. Jeg leser hver enkelt kommentar.

Klemmer!

 

Huset vi lengter etter

Jeg må si at den siste uken har vært altfor spennende.

Forrige mandag, gikk jeg ut med den vonde nyheten, og alt jeg egentlig hadde lyst til å gjøre var å krype under dyna igjen. Bare gjemme meg. Jeg har aldri grått så mye som jeg har gjort den siste uken.

Jeg har slitt med å puste. Jeg sliter enda med det. Higer etter pusten rett som det er. Klumpen i magen vokser seg større og større, og jeg klarer rett og slett ikke slappe av. Nettene er urolige, og jeg har flere enn en gang våknet av mareritt. Jeg skal ærlig innrømme at dette her er en veldig, veldig vanskelig tid. Jeg har ikke klart mer enn noen timer uten tårer.

Men, jeg har en jobb å gjøre. Og må jobbe. Jeg har begynt å snuse på hus. Og jeg har vært i flere banker. Møter, på møter, på møter. Ja, nei, kanskje? Du tjener for mye for startlån, nei du tjener ikke nok for dette lånet. Du har for lite egenkapital. Det skal være 20%, nei mulig vi kan gå med på kun 15%.

Innimellom alle møtene har jeg sittet mange timer i bil. Tårene, det vonde, litt skam. Jeg er flau og noe skamfull, og føler meg ikke veldig «ovenpå». Jeg vet ikke hvorfor jeg føler den skammen? Det er mulig at jeg føler at jeg burde sett før at noe ikke var som det burde. Hvorfor meg? Hvorfor ser jeg ikke sånt? Hvorfor klarer jeg bare ikke følge magefølelsen? Jeg er dum, tenker jeg da.

Så blir jeg sint på meg selv. Skuffet over egne avgjørelser. Lei meg fordi jeg ikke lyttet tidlig nok til min indre følelse. Så blir jeg enda mer sint på meg selv og har lyst til å rope noe stygt. Men så holder jeg det inni meg og ber. Kjære Gud, sier jeg da. Nå klarer jeg ikke mer. Nå må du hjelpe meg.

Så er plutselig klokken så mye at barna kommer hjem. Og jeg må ta meg sammen. Ikke det at jeg ikke vil at de skal se meg gråte, for det gjør de. Det er vanskelig å skjule. Men ingen har fått «historien». Den er det kun jeg som har. Og det forblir sånn.

Så ringer telefonen.

Og nye prosjekter er på gang.

Og midt i all elendigheten, skinner solen inn i stuevinduet. Det skal være umulig at solstrålene treffer akkurat der nå, så sent på dagen. Men refleksjonen fra vinduene på skolen, gir meg varme stråler i ansiktet. Lyset gir håp.

Og det er håpet jeg klamrer meg fast til.

Og jeg håper sånn at jeg en dag veldig snart kan oppdatere dere på husprosjektet.

Det hadde bare gjort alt så mye bedre akkurat nå.

Følg med i morgen dere!

Klemmer!

 

De fineste juledekorasjonene

Annonse / Ellos 

Det er ikke lenge igjen til jul dere! Jeg har hvert år en tradisjon, at jeg kjøper litt nytt. Så supplerer jeg med det jeg har fra før.

I alle år har jeg hatt fokus på hvitt og grønt, med noen nyanser sølv. I år går jeg for å supplere med rosa.

Hos Ellos har jeg funnet mange fine ting. En av de fineste kulene er de rosa. De har jeg kjøpt hele 3 pakker av, til treet. Mere nytt til juletreet blir det muligens ikke da.

Mange spurte meg i fjor hvordan jeg pyntet treet, og det som ofte får oppmerksomhet er sløyfene jeg knuter på hver ende av hver kvist. Jeg knuter over 100 slike sløyfer, og bruker også bånd for å knyte opp kuler med. Det blir som oftes veldig vakkert med en sløyfe, i stedet for båndet som allerede henger på hver kule.

Slik blir treet fylt opp med masse sløyfer.

Hos Ellos fant jeg fløyelsbånd i både hvitt og rosa.

Alle de flotte juledekorasjonene finner du via denne linken.

ADVENTSKALENDER

I år har jeg tenkt til å lage noen litt annerledes kalendere. Jeg har bestilt poser og rosa etiketter, med fine rosa bånd til. Ved siden av pakker jeg alle julegavene inn i det brune gavepapiret.

Jeg tror jeg har brukt det samme papiret i 4-5 år nå. Faller alltid tilbake til dette brune, litt nostalgiske papiret. Etikettene finnes i flere farger, det gjør også forresten papiret 🙂

Det er mye fint hos Ellos Home nå. Jeg har lagt min elsk på noen fløyelsgardiner også, men må se om det blir huskjøp eller ikke først.

Det er en herlig tid vi går inn i nå dere.

Håper jeg klarer å nyte dagene fremover. Jeg skal prøve å ta det mer med ro, lever mer, og være mer tilstede i øyeblikkene. Julen og tiden før jul er jo den fineste på året, og den skal nytes!

Klikk her for å komme till Ellos Home

Klemmer

 

I dag er dagen!

Dagen i dag har jeg ventet på i over en uke. For en spennende dag det har vært.

Jeg har vært i et veldig langt møte, som faktisk vil forandre livet mitt. Mitt og barnas da. Jeg var veldig spent på forhånd, om jeg kom til å klare meg bra i møtet. Men det gikk heldigvis helt topp.

Vi ble enige, og jobben starter allerede i morgen. Endelig noe som er positivt!

Når man sitter i møter med 2-3 mennesker og skal argumentere for at de som sitter rett over deg skal si ja til å jobbe med deg, investere tid og energi i deg, ja da kan det være litt vanskelig synes jeg.

Særlig nå, som jeg selv har hatt en litt tung periode. Tunge tanker kommer jo ofte opp: Hvorfor skal de ville jobbe med meg? Når man har det tungt, så tviler man jo alltid på seg selv. Det gjør i alle fall jeg.

Det flotte med dette prosjektet er at det ikke er avhengig av bloggen. Ergo vil jeg aldri trenge å fortelle noen om hvem jeg jobber med. De kan forbli hemmelig i flere år!

For meg er det en trygghet.

Det gir meg også roen til å fokusere på meg og mine barn, uten å må tenke på hva andre mener om det.

Jeg er lettet, og litt sliten her jeg sitter.

En forferdelig tøff uke, som avsluttet som håpet.

Nå er det bare å brette ermene opp for den nye uken!

Klemmer!

 

Det er ok å være lei seg!

Jeg er så takknemlig for at jeg har en coach i disse dager.

Jeg har til tider nesten mistet pusten. Jeg går rundt og faktisk har vanskeligheter med å puste. Har aldri følt noe lignende. Jeg har stor hjelp av Peter nå.

Et av rådene jeg fikk var å avtale for meg selv hvor lenge jeg skal gå rundt å være lei meg. Det har jeg satt en dato på. Når den dagen kommer er jeg ferdig.

Jeg har også avtalt med meg selv at jeg kun 1 time per dag skal gråte. Heller samle opp alt og gå en tur i skogen. Rope mot et tre, eller hyle mens musikken står på fullt.

En ting som har hjulpet meg de siste dagene er listen jeg har laget som heter: Når du er lei deg se på dette. Listen inneholder episoder som gjorde at begeret fylte seg. Alle har slike «beger» i et forhold. Eller en strikk som tøyer seg.

Den listen ser jeg på hver eneste gang jeg blir litt melankolsk, og kjenner på følelser som jeg ikke ønsker å ha. En reality check på en måte.

Jeg har også hatt god hjelp fra noen nære venner. Jeg har åpnet meg opp for noen få og fortalt dem mine opplevelser. Jeg har vært nøye med valget av disse, da jeg kun ønsker å dele dette med de jeg kjenner best. Jentene jeg har vokst opp med feks. De har kjent meg siden jeg var 6 år. De er gode å ha nå.

Men det viktigste har vært for meg, å erkjenne at jeg har lov til å være lei meg.

Samtidig som jeg har et stort fokus på at det er viktig å gjøre den triste perioden så kort som overhode mulig.

Jeg har jo vært gjennom dette her før. Men kanskje ikke så voldsomt. Da jeg nå tenkte at dette var for alltid. Uansett hva noen måtte spekulere i på anonyme plattformer. Dette var et stort sjokk for meg. Det var vondt å finne ut at jeg ikke kunne leve i forholdet. Et stort dypt sår, som må leges.

Går du gjennom vanskelige tider så anbefaler jeg deg å kaste deg inn i gruppa vår: 100 dagers prosjektet. Og få gode råd gratis av oss. Det er nå mest Peter som styrer der nå, men jeg er tett på sidelinjen.

Så husk kjære dere, flotte fine og vakre kvinner og menn som følger meg. Det er greit å være litt sårbar og si at det gjør vondt, at man er lei seg, at man ikke har det bra. For så å stable seg på beina igjen.

Sjekk gjerne Kirsebærhagen på Instagram. Hun har en hysterisk bra post om det her. 

HUn sier: Unfuck yourself: be who you were before all that stuff happened that dimmed your fucking shine!

Christina, du er dagens helt med de postene dine!

Klemmer i fleng