Mamma er den råeste!

I min søken etter sannheten om bestefar kom det frem en historie.

Jeg må bare fortelle den, før jeg fortsetter med historien om bestefar. Det er en historie som kom frem etter jeg snakket med Gunnar fra Søla. Det skjedde nemlig noe på tidlig 60 tallet, som gjorde noe med familien.

Hva det var er ikke så viktig men for å skjønne det hele så kan jeg røpe at det var noen som ikke hadde vært særlig hyggelig med bestemor. Altså min mammas mamma.

Historien er som følger:

Mamma kom hjem på gården og hadde fått hørt det som hadde skjedd.

Hun ble rasende.

Hun klarte altså ikke stå og se på at en hun var glad i var blitt såret.

Vet dere hva hun gjorde?

Hun satte seg på traktoren og gasset som faen nedover bygda. Hun kjørte den stakkars traktoren så fort nedover at folk ble livredde. Den gang hadde de slike gamle telefoner, og for å komme til gården der mamma var fra måtte de ringe 2 lange og 1 kort. Telefonen ringte ustoppelig.

Om det var datteren til bestefar som kjørte som et svin nedover bygda?

Det var det.

Hun suste i en heidundranes fart nedover til den gården der hun hadde noe å si. Svingte raskt inn på gårdsplassen og bremset slik at traktoren nesten reiv med seg hele blomsterbedet til «Bjønnpetra». Hun reiv opp døra og fikk rast fra seg. Sa akkurat det hun mente om det som hadde skjedd og ba dem holde seg unna.

Da jeg hørte mamma fortelle om dette ble jeg så vanvittig stolt. I løpet av brøkdeler av et sekund skjønte jeg hvor jeg har rettferdighetssansen min fra. Det er fra mamma. Hun bare satt seg på traktoren, kjørte galemattias nedover og sa det hun mente.

RESPEKT!

Jeg kan selvsagt ikke røpe navn eller eksakt sted på gården hun dro til. Da det selvsagt berører mennesker som enda er i live, men når det er sagt så er det ingen som kødder med mammaen min altså. Eller noen av de hun er glad i.

Og der, midt i den samtalen, som fant sted i sommer altså, kanskje 60 år etter det hadde skjedd, merket jeg at jeg er uendelig stolt av mamma. Hun har lært meg at man alltid skal si ifra når urett skjer. Samme hvem det er.

Da tar du og setter deg på traktoren og kjører som faen nedover bygda!

Ha en nydelig kveld!

PS. Da jeg ikke har bilder av mamma på bloggen ble det et b ilde av meg selv her 😛

 

Historien om bestefar

Det var for mange ting som ikke stemte.

Følte jeg i alle fall.

Hvorfor fortalte aldri noen historier om bestefar? Slik man hører i andre familier?

Ettersom årene gikk begynte jeg å grave i historien. Og jeg fant etterhvert min egen sannhet. Men var det jeg mistenkte bestefar for sant?

Kunne han virkelig ha levd et dobbeltliv?

I sommer fikk jeg den hele sannheten.

La meg bare presisere, før andre spekulerer at alt jeg nå skriver er mine egne mistanker, egne sannheter og helt egne tanker.

Jeg skal dele hele historien sett fra min side i 3 innlegg. Og husk, dette er sett fra min side. Altså fra et barnebarns side.

Bestefar er nå død.

Jeg har alltid følt en «connection» av noe slag med bestefar. Helt siden jeg var liten følte jeg det. Selv om han døde før jeg ble født, lade jeg, som liten en historie i mitt eget hode at han «passet på meg». På et vis var det også trygt. Han var der for meg, uansett. Og jeg har opplevd mye rart, stått i stormer alene, og da har det vært trygt å ha en «bestefar»  å lene seg til.

Jeg sa alltid til meg selv: Bestefar passer på meg.

Men så begynte jeg å lure. Hvorfor hørte jeg aldri historier om bestefar? Det var kun historier om bestemor.

Bestemor var snill, flink, god, lagde de beste brødene og var en stjerne på kjøkkenet. Hun var best. uansett hva vi snakket om. Dessverre døde bestemor for tidlig hun også og manglet jeg både mormor og morfar.

Bestefar var født i 1898 og møtte min bestemor da han var rundt 36 år. Hun var da 15.

Her starter mine mistanker.

Hvordan kan en mann på 36 forelske seg i en jente på 15.

Historien er faktisk slik at bestemor og bestefar fikk hele 10 barn sammen. Jeg ville så gjerne tro at dette var ekte kjærlighet. Men kunne han ha levd et liv før han møtte bestemor?

I en alder av 36 år kunne han jo lett ha hatt en annen kone, fått 5-6 barn.

Ergo, fantes det kanskje slektninger på et helt annet sted i Norge?

Fantasien min løp løpsk!

Hvorfor reagerte ingen på at en mann på 36 fikk barn med en på 15 år?

I 1934 var tidene altså annerledes. Det var helt normalt!

Men jeg klarte ikke slippe mine mistanker…. hvorfor snakket aldri noen om bestefar?

Hadde han en ekstra familie et sted ute ved Vega? Det var jo der han var fra! Kunne en mann leve helt til han var 36 år uten å ha kone? På tidlig 1900 tallet? Hva om det fantes en annen familie der ute?

Jeg fortalte mine mistanker til mamma. Hun begynte bare å le. Ja du får ringe han Gunnar fra Søla. Så får du vite alt om bestefar.

Og det gjorde jeg……

I neste innlegg får du vite hva Gunnar fortalte meg om bestefar. Og hvorfor jeg virkelig DIGGER mammaen min. Moren min er faktisk en av de råeste menneskene jeg vet om 😛

 

Hvorfor har jeg en coach?

Det er mange som har spurt meg hvorfor jeg bruker coach, og jeg tenkte å dele noen tanker rundt dette i et eget innlegg. Jeg er jo en person som setter meg høye mål, og har en klar visjon om hvor jeg vil.

Dette til glede og frustrasjon for de rundt meg.

Glede, fordi de tar del av reisen og nyter godt av oppturene, men frustrasjon fordi jeg stiller ofte høye krav. Tiden her på jorden er for kort til å sitte og lure på om man skal satse eller ikke.

Jeg tanker dårlig mennesker som ikke får ræva ut av gir og gjør noe med livet sitt.

Men, vi er alle forskjellige og har forskjellige forutsetninger for å lykkes. Derfor har det for meg vært en stor suksess å ha en coach jeg snakker ukentlig med.

Jeg sa sist i et innlegg at han het Johan, men han heter altså Peter. Jeg er så dårlig på å huske navn. Peter Adolfsson.

Jeg er 100% ærlig med Peter og har fortalt han hvilke bekymringer jeg har. Det er 2 jeg alltid kommer tilbake til. Og jeg har fortalt han om mine hårete mål.

Så vil tiden vise om vi sammen klarer å stake ut denne kursen, og nå målene jeg har satt meg.

Når man har coach er det viktig å tenke på at alt er en prosess. Jeg jobber mye på den måten. Jeg vet at min «tid» enda ikke helt har kommet. Nå er jeg i en omstillingsfase. Jeg vet hva jeg trenger for å ha komplett fokus, og mange faktorer spiller inn.

Det å innse sine begrensninger er veldig viktig. En av mine begrensninger  for å kunne jobbe 100% er at jeg har 4 barn. Jeg er ikke i stand til å satse 100% enda fordi familielivet for meg er viktig. Barna kommer på en måte foran alt annet. Derfor kan jeg ikke si ja til alt av muligheter som kommer. Om 5 år kan jeg det.

Det er viktig å vedkjenne.

Så når planen min legges legger jeg også vekt på alle faktorer som spiller inn. 4 barn hjemme betyr at jeg heller ikke kan reise så mye som jeg kanskje burde gjort. Men igjen dette handler om prioriteringer, og jeg har valgt å sette de 4 foran.

Men barna blir større og man kan jobbe smartere. Jeg jobber hjemmefra, har snart et nytt kjøkken jeg skal boltre meg på og fra høsten av håper jeg å ha et eget kontor.

Som jeg bruker å si til Erik: Det blir ikke penger av å kjøre båt på fjorden og bade i Middagsbukta hver dag. Skal man oppnå noe så må man faktisk jobbe for det!

Og sånn er det å jobbe med en coach.

Man legger en plan. Lager delmål og jobber mot dem. Så etter noen måneder hanker man inn de større målene. Men det er de små stegene som må gås. Hver dag.

Og det er det Peter hjelper meg med. Hvordan takle utfordringer som kommer? Hvordan holde fokus? Jeg er ekstremt enkel å få satt ut av spill. Det er en dårlig egenskap. Om det er en kvinnelig egenskap, vet ikke jeg men jeg har sjelden sett at menn blir satt ut av spill så lett vi kvinner kan bli.

I business må man også være litt hard. Det ligger ikke meg å være veldig «hard» eller «grådig», så derfor må man finne måten å jobbe på som passer seg. Dette er noen av tingene jeg diskuterer med Peter hver uke.

Hvordan var sist uke? Hva skjer kommende uke?

Et tips jeg har lyst til å dele med dere, som har hjulpet meg mye er følgende: Mange mennesker spør meg ila en dag/uke om hjelp. Som regel er det mange henvendelser fra mennesker som kun ønsker noe fra meg. De er ikke interesserte i å gi noe tilbake. Kan du dele denne linken? Kan du sende en video av deg selv til min søster? Kan du bake en kake til meg? Har du makroner i fryseren? Kan jeg få noen? Vi har laget en app som vi ønsker at du skal teste OSV

Jeg sier selvsagt noen ganger ja, men de aller fleste gangene sier jeg nei. Eller så leser jeg ikke engang meldingen.

Peter har lært meg at jeg skal ta alle disse henvendelsene 1 dag i uka. Og bruke 1 time på alle. Så jeg sender nå et standard svar: Hei, takk for at du tar kontakt. Akkurat nå er jeg midt i jobb, men skal se på dette så fort jeg får tid og så komme tilbake til deg om jeg rekker.

Det er ærlig å si.

Om jeg skulle sagt ja til alle så hadde jeg ikke gjort annet enn å brukt tiden min på andre mennesker.

Tid er penger.

Og det høres vanvittig kynisk og egoistisk ut. Men om jeg skal nå mine mål så trenger jeg å jobbe 8-12 timer hver dag. Helst 7 dager i uken. Og hvem bestemmer om jeg skal nå målene ja eller nei? Jo jeg selv.

Da nytter det ikke å rote bort 2-3 timer på facebook og annet fjas. JEG har laget planen og om JEG skal nå målene så må JEG gjøre jobben.

Så enkelt.

Så vanskelig.

Noen ganger sitter jeg og føler at jeg er egoistisk. Som sier nei til andre. For inni meg vil jeg jo bake den kaken. Eller gratulere alle med dagen. Men akkurat nå har jeg ikke råd til å bruke tiden min på mange andre. Noen ja, men ikke alle. Det klarer jeg ikke. Og når jeg setter slike grenser for meg selv og sier beklager, jeg har ikke tid. Så føler jeg meg sterkere.

Jeg føler at jeg har mer kontroll.

Jeg vet det er mange av dere som føler at dere blir spist opp av andre rundt dere. Men vi må ikke la oss overkjøre helt. Det er våre liv.

Altså mitt liv, mine mål.

Og med det, vil jeg bare si god søndag til dere alle.

Mens Erik sover skal jeg ta meg en liten løpetur…..

Prioriteringer 😉

 

En 11 år yngre kjæreste

Hvordan er det å ha en kjæreste som er 11 år yngre?

Dette spørsmålet er kanskje det som stilles mest om dagen. Hvorfor er så mange opptatte av det, lurer jeg på?

Men jeg har bestemt meg for å svare på dette.

Helt ærlig!

I starten tenkte jeg ikke så mye på det. Og tenk om det kunne forblitt sånn? At vi bare levde livet helt uten bekymringer. Erik og jeg. At vi to bare levde slik vi ønsket å leve. Uten at andre skulle fortelle oss hvordan livet vårt egentlig burde være.

Jeg møtte en jeg likte, falt for han, og tenkte ikke på hva aldersforskjellen kom til å utvikle seg til.

I starten var jeg jo bare forelsket og tenkte ikke over konsekvensene.

Jeg husker ikke helt hvordan alt gikk.

Alt jeg vet er at en dag hadde vi ingen bekymringer og ettersom tiden gikk så var det mange som ville fortelle oss hvor vanskelig dette kom til å bli.

Etter 7 måneder sammen, og mange uker mer eller mindre daglig sammen, så kan jeg vel si at jeg har kjent på aldersforskjellen. Det er jo klart at vi er forskjellige på noen punkter. Det ville jo være rart om det ikke var sånn.

Menn er fra Mars, kvinner fra Venus! 😛

Hva er de største forskjellene?

Musikk er en ting haha. Glenn Medeiros har Erik aldri hørt om. Og sanger han spiller til tider og digger, er fra 2005, da han var russ. HAHA jeg må nesten le litt av det. Russ 2005 liksom. Det merkes veldig tydelig at han digger musikk fra 2000 tallet mens jeg digger musikk fra 80 og 90 tallet. Bryr vi oss om det? Nope.

Så er det jenter/damer. Erik har jo helt sikkert datet jenter som kunne vært mine døtre. Og det ville jo ikke være unaturlig. At han som 30 åring har datet jenter på 23-24. Men om jeg begynner å tenke for mye på sånne ting så blir jeg jo tussete, og usikker på meg selv.

Jeg tror alle som er ferske i et forhold tenker tanker som: Liker han meg nok? Er jeg god nok? Så finner man det i seg selv som er «negativt»  og  utfordringene kan komme. Så blir man usikker. Sånne ting bør man definitivt unngå å tenke på.

Vennene til Erik er jo også alle mye yngre enn meg. Men aldri har jeg tenkt på det som et «problem». Jeg føler jeg sklir rett inn i hans vennegjeng.

Jeg kunne jo satt meg ned og tenkt hver gang vi skulle ut med hans venner at nå, nå skal jeg ut med noen som er 10-15 år yngre enn meg. Men tanken har faktisk aldri slått meg.

Mange liker å snakke om akkurat dette bak ryggen min. Det kan jeg dessverre ikke gjøre noe med. Det er sånn det er. Noen liker det mens andre misliker det.

Så er det barn. Det er klart at livet med barn og prioriteringer rundt akkurat det, er noe Erik aldri har måtte forholde seg til. SÅ når vi alle er på tur, så er vi nøye med å gi Erik litt rom til å være alene. Jeg snakker da med barna og sier at husk på at Erik går fra det å være alene til å ha 4 barn. Da sier Sven som regel, som den «mannen i huset» han har vært: Nå lar vi Erik slappe litt av dere. Haha.

Barna er kjempeglade i Erik. Og jeg merker at han langsomt tar en bonuspapparolle. I starten var det mer en kompisgreie, men nå er det klart og tydelig språk om noen gjør noe de ikke skal.

Erik liker jo mye annet enn det jeg gjør. Om det er alderen eller hva det vet jeg jo ikke. Han lever for båtlivet, vannscooter, vannski, surfing og bading. Han er alltid den første ut og kan kaste fra seg alt og bare hoppe rett ut i vannet med barna. Der er vi også veldig forskjellige. Erik leker med dem. Jeg er mer tilstede. Erik ser ingen farer, mens jeg ser dem hele tiden. Jeg tror det har med rollen som mor å gjøre.

Jeg tror barna liker det Erik gjør best. Men jeg har alltid sagt og vil alltid mene at som forelder så er du ikke bestevenn eller kompis med barnet ditt. Du er en rollemodell, ikke bestevenninne.

Erik er født i 1986, jeg i 1975.

Han er 32 og jeg er 43.

Sånn er det.

Og med aldersforskjellen kommer vi opp i mange merkelige situasjoner.

Har noen noen gang spurt oss om jeg var moren hans? Haha nei. Jeg vet at både Jodel og anonyme forum har sitt å si om dette men moren hans kunne jeg aldri vært haha. Selv om mange av mine «haters» gjerne deler sin mening om at jeg ser ut som jeg er 50 eller 60 år. Det må jeg bare le av. Andre bloggere kaller meg gamla, eller mor og ut fra det har det oppstått en morsom greie at jeg var nærmere 50 eller 60 enn 40. Jeg fniser hver gang jeg ser noen skrive det.

Selv om jeg akkurat har blitt 40 😉 så føler jeg meg faktisk 35. Ikke en dag eldre. Og jeg lever livet som om jeg skulle være det også. Og at det hisser opp mange, det kan jeg ikke gjøre noe med.

Å ha en ung kjæreste gjør jo meg også ung. Erik er utrolig sprek, og hopper nesten alltid ut av senga på morgenen med et smil. Han er aktiv og blir alltid med på mine planer. Det at han er ung gjør jo også at han ikke blir så fort sliten 😛

Så til dere som har skrevet til meg den siste tiden om at dere vurdere å date en yngre mann: Gjør det! Ikke tenk på alle andre rundt deg.

Kjenn på hva du selv føler….

Og så vil dere jo se hvordan forholdet vårt har utviklet seg på tv til høsten. Bloggerne kommer vel en gang i september/ oktober tenker jeg.

Ha en god og varm lørdag.

 

Gode og dårlige nyheter

Dagene går og i morgen har vi faktisk vært sammen i 7 måneder.

Kort sier mange, lenge nok til å bli godt kjent tenker jeg.

Alle har gode og dårlige dager og alle får gode og dårlige nyheter. Det finnes ikke mennesker som er «happy go lucky» 24/7. Alle har noe de grubler over og utfordringer kommer på løpende bånd, og etter en tung periode kommer som regel en fin tid. . Det er jo derfor det heter: Etter regn kommer solskinn. Ingenting er sikrere enn det.

Regnet varer ikke evig!

De gode nyhetene er at barna har fått muligheter til å gjøre ting de lenge har ønsket. Jobben går den riktige veien og mål jeg setter meg blir nådd. Men alt går ikke alltid på skinner. Og planene må forandres på hele tiden. Det er alltid noe som må vike for alt annet. Og man må som forelder prioritere hva som er viktigst hele tiden.

Med 4 barn så vil man aldri kunne gi alle lik oppmerksomhet. Det klarer i alle fall ikke jeg. Men jeg prøver å gjøre noe innimellom som bare er sammen med den ene. Slik at alle får litt tid med bare meg. I fjor høst ble det veldig mye Annika. Dette fordi hun trengte meg mer enn de andre. Og til høsten kan det hende det blir Espen. Slik det ser ut nå i alle fall. Men heldige meg så har jeg jo Erik ved min side, som kan ta litt av det som skjer.

For meg personlig er dårlige nyheter ikke å vite hvordan livet skal se ut om 2-3 måneder. Og med flyttingen så kjenner jeg at usikkerheten begynner å ta et kraftig tak i meg. Klarer alle seg? Vil alle takle det som skal skje?

Når dårlige nyheter kommer spør jeg meg selv: Hva er det verste som kan skje? Det aller, aller verste. Når du får satt ord på akkurat det så er det faktisk ikke så ille som du kanskje trodde? Slik erfarer i alle fall jeg det.

Så er jeg så heldig at jeg for tiden har en coach jeg snakker ukentlig med. Vi snakkes på telefon og skype, og dermed trenger jeg ikke bruke dyrebar tid å reise til og fra. Vi snakker mye om fokus, takle worst case og hva jeg skal tenke når utfordringene kommer.

Et eksempel er dette: Når jeg får tilsendt linker fra anonyme forum, hvor mennesker som ikke kjenner meg diskuterer meg. Hva gjør jeg med det? Skal jeg trykke på linken og lese meg opp? Da har jeg en øvelse jeg gjør:

  1. Vil dette gi meg noe positivt? Kjenn på magefølelsen. Hva sier hjertet? Om hjertet sier nei, så unngår jeg det og går videre.
  2. Sier hjertet ja, dette er noe du skal gjøre, så spør jeg meg selv: Hva sier forstanden? Gir dette meg noe bra? Er jeg sikker på det? Om svaret er nei, så går jeg ikke inn på det.

Slik tenker jeg hele tiden også på henvendelser jeg får. Sier det JA inni meg? Da kjør vi. Sier noe NEI. Da lar jeg det stå og går videre.

Dette har resultert i at jeg per i dag har en god del henvendelser jeg ikke tar meg tid til. Fordi deet ikke gir meg positiv energi.

Jeg skal i et senere innlegg fortelle dere det aller beste Johan har lært meg når det kommer til time management.

Men nå skal jeg hoppe i en Tesla Model X og kjøre mot Norge.

Snakkes!

 

DØDSbra i Sommarland

Hvis du tror det blir lettere å være mamma når barna blir eldre, så kan jeg love deg at du tar feil.

Jo eldre de blir jo mer skal de være med på! Vi koser oss i Sommarland på ferie, og søta bror innfrir så til de grader. Sol, bading, is, latter og litt dødsing.

Jeg vil bli like flink som Fabian, hører jeg Espen si. Ai, ai, ai.

Dødsing er vel ikke noe du ønsker at barna dine skal holde på med, men gutta digger det. Du må nesten være litt ekstra tøff her, for det handler om å holde deg strak så lenge som mulig. For så å unngå mageplask 😛

Vel, sett fra «mammaperspektivet» så er ikke dødsing aktiviteten som står på min nummer 1, men jeg heier på barna i alt de gjør. Også dette.

Så holder jeg pusten. Akkurat som jeg holder pusten når Annika kastes opp i været.

Det har skjedd store ting de siste dagene. Sånn familieting da. Minsten har lært seg å svømme, og hoppet alene fra 3 meter nå nettopp. Det er så gøy å se mestringen.

Erik faktisk som lærte han det, og pushet han.

Vi er liksom komplett nå.

Skummelt og deilig på samme tid.

Jeg har tatt masse bilder i dag som jeg skal redigere senere i kveld og jeg har en del oppskrifter jeg vil dele med dere. Håper at alle sovner tidlig slik at jeg kan legge ut en oppskrift som jeg virkelig digger.

Noen spørsmål fra i dag:

Hvor er badeshortsene fra guttene fra? Cubus

Hvor er min badedrakt fra? Bik Bok

Hvor er dere? Skara Sommarland

Har dere kjøpt dere Tesla? Nei, vi låner den.

Snakkes senere!

Dødsbra hilsen fra Skara Sommarland!

 

Jeg fikk en anonym melding….

Det begynte på snapchat. Så enkelt å være anonym der. Jeg vet jo det.

Hvorfor ha åpen snap egentlig, om man vet man blir utsatt for ekle ting?

Til tider stenger jeg snappen, men jeg synes det er trivelig å kommunisere med dere der, så åpner jeg den igjen når trollene har stukket av.

Men denne gangen var det ikke random ondskap. Det kom en melding om Erik.

Du trenger å vite hvordan Erik er! Så kom det masse skjermbilder av samtaler mellom to mennesker og bilder av han sammen med andre.

Ja, jeg trenger å vite hvordan Erik er som person. Men jeg klarer da utmerket selv å bedømme hans egenskaper selv. Å grave i fortiden hans vil ikke gi meg noe godt. Hvem han har vært sammen med før han traff meg, betyr jo ingenting.

Hadde jeg vært 20 år, hadde jeg kanskje reagert på en litt mer usikker og fomlete måte, kanskje. Ikke det at jeg mener de som er unge er usikre, men med årene får man en viss erfaring og tro på seg selv.

Aldri har jeg brydd meg noe om hva en person har gjort før han eventuelt traff meg.

Hva med meg selv? Jeg har da ekser jeg også. Og disse må Erik faktisk forholde seg til. De lever tydelig i hverdagen min. Som fedre til barna.

Jeg bruker ingen kalorier på å se bakover.

Det bør heller ikke du gjøre.

Livet er der fremme.

Husk på det.

Hvis vi ser oss for mye tilbake kan vi snuble i livets andre utfordringer. Hvem ønsker det? Ikke jeg.

Erik og jeg prater ekstremt mye sammen, og er veldig åpne mot hverandre. Vi har hatt det slik fra den dagen vi møtte hverandre.

100 skjermbilder vil ikke forandre det.

Jeg kjenner i hjertet mitt hva jeg føler for han.

Jeg har skjønt at det kan være vanskelig for noen at vi er lykkelige sammen. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne hvor bildene kommer fra. Men jeg tar ikke den veien. Jeg velger å gå en annen vei. Jeg konfronterer ikke personen med det i det hele tatt. Det er feil bruk av energi.

Vi må fylle hodene våre med positive ting som gjør at vi seiler fremover.

Det er også grunnen til at jeg tar opp dette. Mange av dere har skrevet til meg i det siste og sier at dere finner inspirasjon i hvordan jeg takler utfordringer som kommer.

Slik gjør jeg altså det: Jeg gir det ikke spillerom.

Det du mater vil leve.

Det du sulter vil dø.

Uansett hvilket område i livet det er.

Stirrer du lenge nok på bildet nedenfor så vil du helt sikkert klare å finne feil og mangler. Men fokuserer du på det fine, vakre og levende, vil du kjenne at den gode energien tar fatt i deg og gir deg  et dytt fremover.

Og fremtiden skaper du selv. I tankene dine!

Ha en nydelig dag fineste folk. Takk for alle gode kommentarer i det siste. dere er fantastiske!

♡ you!

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Snapchat Annebrith.no

 

4 barn i baksetet!

I dag måtte vi kjøre et langt stykke. Vi sto opp nokså tidlig for å rekke å hente bilen.

Vel installert, med all baggasje i bilen startet turen vår til Sverige.

Jeg har alltid sagt at jeg IKKE skal ha meg Tesla, men jeg er veldig positivt overrasket over hvor mye plass det er til baggasje. Alle hadde en stor bag med, og enda var det plass.

Dette er en skikkelig flott familiebil.

Med Erik bak rattet, og kurs mot søta bror, holdt vi det gående. Erik holdt øye med alle og om noen sovnet. Skulle tro han så Christian sove for aller første gang for det gikk sånn her:

Se, han sovner!

Jeg tror han sover.

Sover han nå?

Se han sover jo.

Tror du han sover nå?

Han våkner ikke.

Er du sikker på at han sover godt nå?

Haha, jeg bare: Han sover liksom. No big deal. Med en gang C våknet var det: Av med musikken og spørsmål som: Har du drømt noe? Sov du godt? Nå er vi snart ved en ny ladestasjon.

Vi måtte kjøre litt om, for å hente Espen. Han har vært med en kompis på camping. Så nå er familien komplett.

Jeg merker jeg begynner å slippe taket. Jeg kan ikke forklare det. Det er skummelt og godt på samme tid. Erik får mer og mer ansvar. Og jeg lar han gjøre mer med dem.

En scootertur, en gåtur, et spill, hente her og hente der.

Kanskje det er Teslaen som gjør at Erik er så happy i dag, ikke vet jeg. Men uansett hvor vi har stoppet så har vi blitt beglodd haha. Og det er klart: Bilen er råflott.

Det er en prøvelse i seg selv å ha 4 barn med på tur. Alle vil noe annet hele tiden.

Men Erik forblir rolig.

Jeg hadde aldri trodd at Erik skulle like barna så godt som han faktisk gjør. Mange av dere spør: Er han alltid så glad. Og vet dere, Erik er faktisk aldri sur.

Noen ganger er det som om han ser ting, og da snakker vi helt alminnelige ting, for aller første gang. Så entusiast kan han være av å se noe skje rundt han. Det er en egenskap jeg virkelig setter stor pris på.

Vi har nå altså Tesla Model X stående øverst på bil-ønskelisten vår. Men først er det hus 😛

Mange har spurt om Teslaen er sponset, og det er den ikke. Ergo er ikke dette reklame. Bare til info.

Håper dere har hatt en strålende dag.

Mer om våre dager i morgen tidlig!

Klemmer!

 

Dette ble for mye for for folk i Mosjøen:

Erik og jeg ler mye når vi er sammen. Det skal sannelig være visst. Jeg holdt på å le meg skakk da han tegnet alle tegningene på Bystranda rett før vi tok flyet sørover.

En tegner, mens den andre gjetter.

Urgammel lek.

Men denne søndagen gikk Erik kanskje litt vel langt? Tegningen hans var innen 30 minutter ødelagt og sensurert. Alle andre ting vi tegnet på stranda fikk stå. Bare ikke dette.

Jeg vet ikke om man kan kalle det kunst? For da må man vel være kunstner? Barnslig moro?

 Slik starter tegningen: 

Kan du gjette hva det skal bli?

Vi tenkte begge på forplantning, om man skal dra det langt ut. Og det bør jo ikke være noe galt i seg selv det. Men da jeg viste tegningen til mitt management og lurte på de synes om den, syntes de det lignet på det som heter «Shemale»

Les mer om dette her. 

Og i disse Pridetider så bør det definitivt være ok.

Alt er LOVE!

Skjønner dere eller?

Men dette ble altså for mye for Mosjøværingene. De taklet ikke å se det.

Hva mener du?

Innafor eller dro Erik den litt vel langt?

Dette fikk stå!

Forstå det den som kan!

Jaja, god onsdag i alle fall, med eller uten «stokk».

 

Han kalte han pappa :O

De neste ukene blir spennende! Vi skal kose oss sammen alle 6. Hvordan vil det gå?

Sålangt har det alltid vært en stor fest når vi 6 har vært sammen, og jeg er spent på hvordan det vil bli når vi sovner sammen, og våkner sammen hele gjengen.

Barna har klargjort sengene oppe i båthuset og gradestokken viser 29 grader her.

Vi har badet for 6 gang i dag og mens jeg skriver dette, står Erik og vasker opp, Annika hopper på Flikk-Flakken, Sven ser på fotballkamp og Christian får en leksjon av «farfar» på hvordan barn blir født!

Haha magisk!

Vi blir bare en dag her da, for i morgen så bærer det inn til fastlandet og henting av Tesla. Så skal vi kjøre inn til Sverige, hvor barnslig glede venter.

Slik ser bildet ovenfor ut MED Erik :O

Kuleste bildet altså!

Minsten svømmer altså, men for mange barn kan det mørke vannet være litt skummelt, og jeg tror nok C trenger noen dager i vannet før han tør å slippe seg uten vest.

Blir virkelig spennende å se hvordan disse ukene blir.

Jeg har jo aldri vært på en slik ferie som vi skal på nå med barna, og vi har aldri hatt med minsten på noe slikt heller. Det vi skal gjøre har vi alltid gjort når vi har vært alene med de store. Men nå er minsten blitt så stor at vi satser på at opplevelsen sammen blir super!

Minsten var så opprømt da han surfet at han kalte Erik for pappa. Han kaller meg innimellom også pappa eller farmor haha. Det skjer ofte på slike byttedager. Han har jo vært med faren i en uke nå og med farmor i går, så ikke rart det kommer noe annet ut når han roper på en av oss.

Søtt var det dog. Du er jo en slags pappa da, svarte Annika på det 🙂

Vi gleder oss i alle fall masse!