Kan jeg få se deg naken?

Jeg elsker deg, sier du.

Du er alt jeg drømmer om.

Du er så fin.

Jeg vet ikke hvor ordene kommer fra. Du er der. Jeg er her.

Hvor startet det? Hva startet det hele? Hva var det første spørsmålet?

Jeg flyttet en grense. Litt lengre inn. Bare litt. Vis meg litt mer. Mer av deg selv. Bare litt.

Kan du være så snill og åpne døren til ditt innerste? Ikke bare tankene. Skuffen, soverommet, badet og helst undertøyet. Får jeg se hva du har på deg? Hvilken krem bruker du? Hva med kjøleskapet? Fryseren? Får jeg se?

En ny grense ble flyttet.

Først var jeg mer bak kamera. Det føltes trygt. Men kremen ble kjedelig. Melis og marsipan var ikke nok for deg. Du ville ha mer.

Mer av meg.

Ansikt, øyne, hud og hår.

Fy faen så jævlig du ser ut.

En ny opplevelse.

Grensen ble flyttet igjen.

Mennesker rundt meg fortalte meg at jeg bare måtte godta det. Det er en del av «pakken».

Hva spiste du til frokost? Hvor mye veier du? Hvem liker du best av barna? Hvorfor er du alene med dem?

Var jeg klar for å dele alt?

Jeg tror ikke det.

Du ga deg ikke.

En ny grense ble flyttet. Jeg ble smakt på, spist og vurdert. Som en kake. Barna fikk kallenavn «makroner». For å unngå å omtale dem. Men alle visste hvem det var, for datteren var den rosa.

Aldri var jeg bra nok.

Hvis jeg ikke gjorde som de sa, fikk jeg tyn. Men da gjorde jeg jo noe som noen andre igjen ikke likte, og da var helvete løs igjen.

Til slutt visste jeg ikke hvilken vei jeg skulle gå.

Jeg turte ikke bevege meg.

Ikke dele noen tanker.

Hva om noen blir forbanna?

Det ble stille.

Jeg ble stille.

Du er så stille. Hvorfor blogger du ikke? Bloggen din er blitt kjedelig.

Hvorfor tror du?

Jeg hadde lyst til å skrike: Kom deg til helvete unna og lev ditt eget liv. Jævla bitch. Fuckings kjærringkødd. Dra til helvete.

Det var det jeg hadde lyst å skrike.

Men jeg gjorde det aldri.

Jeg satt stille.

Alene.

Så flyttet grensen seg litt til.

Litt nærmere.

Vinter ble til vår, og sommeren varte nesten helt frem til vinteren.

Plutselig forsto jeg.

Det slo meg.

Som lyn fra klar himmel.

1 kommentar

  1. Huff, så leit at du har fått det sånn! Jeg tror dessverre det følger en del vondt med seg dersom man deler mye fra det som normalt er privatliv, med fremmede. Selv om de fremmede maser om det. Og å kalle barna dine makroner?! Veldig dårlig gjort! Jeg håper inderlig det «bare» er på blogger de kalles det (ikke greit det heller!), og at det ikke sprer seg til medelever og «venner»! Mobbing!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *