Jeg gjemte noe under brygga for 25 år siden:

Vi er hjemme i Mosjøen. Det er Byfest-helg.

Konsert på fredag og stor fest på lørdag. Det er liv og røre i den ellers så stille byen. Her skjer det nemlig ikke så mye spennende, sånn i hverdagen. Det er i alle fall det som blir sagt. Men Mosjøen har enormt mange flotte mennesker som driver byen fremover.

Fremover mot slike arrangement som Byfesten og Galleria. Servicen på «noen» utesteder er fremdeles ikke helt der det burde være, og mange burde nok sikkert tatt seg et smilekurs, men vi er jo alle sure innimellom. Som Erik alltid sier: SJÆL!

Men det er stort sett hyggelige mennesker man møter. Og ildsjelene brenner for fremgangen. Heldigvis er det flere enn dem enn surpompene. et vil alltid finnes arrogante og bedrevitende mennesker. Jeg kan være en sånn type selv til tider… tror jeg 😛

Det viktigste i helgen har vært å møte familie og gode venner. La Erik møte alle mine.

Gode minner og vonde minner om hverandre. Det er sånn det er å leve. Noe vil man glemme og flykte fra, mens andre minner vil man ta vare på og lukke langt inn i hjerterota.

Et sikt minne finnes i Sjøgato. Under brygge nummer 4. Som vi pleide å kalle den. Vår lille møteplass.

Jeg skulle fortelle Erik om noe, og vi klarte å gå gjennom den trange og gjennomgrodde stien. Og der, akkurat der jeg sto for 25 år siden og skrev det jeg hadde på hjertet. Sto Erik og jeg nå.

Teksten lyste mot meg. Jeg husket tilbake.

Litt rebell, ga litt faen. Var helt sikkert også full. Men budskapet var like tydelig da som nå.

25 år etter.

Et minne.

Finn et strå å tre det på.

Og det gjorde jeg. Der sammen med Erik.

Og mens teksten fra «Levva livet» runget gjennom Sjøgato, så gikk jeg hånd i hånd med verdens fineste og tenkte at dette er å leve lykkelig med sukker på!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *